Kokain på dass. Sex som ligner mer på slåsskamp enn kjærlighet. Blåmerker som bæres som trofeer. Og dagen derpå – angst, tomhet og en kropp som ikke husker alt som skjedde.
Dette er virkeligheten for stadig flere unge voksne i Norge. Helgekulturen har blitt hardere, røffere og farligere. «Kosefylla» er byttet ut med kokainlinjer, og sex handler ikke lenger bare om lyst – men om makt, smerte og grenser som flyttes til det ubehagelige.
Vi snakker sjelden høyt om det, men vi vet: sovevoldtekter skjer. Folk våkner uten samtykke, men med skam. Og hva gjør vi? Vi går videre. For neste helg kommer uansett, og vi skal ha en ny runde.
Rusangsten og selvforakten skyves unna. Helsesystemet har ikke plass. Og vi klapper hverandre på skuldra, later som alt er normalt – helt til vi ligger der og kjenner at livet er i ferd med å rakne.
Er det rart folk tror verden går til helvete? At vi kaller oss selv syndere, når alt egentlig bare er en desperat flukt fra stillheten?
Dette er ikke bare «ungdomsopprør» eller «partykultur». Dette er en generasjon på randen – som dopper seg til likegyldighet og knuller seg til selvhat.
Hvor lenge skal vi late som alt er greit?
